Neverland - lykken er bøker

Jeg har mange favoritt filmer, mange, men denne her er en av dem som er på toppen med de få jeg elsker mest

La Vita E Bella heter den på italiensk, Life is Beautiful på engelsk, du har kanskje sett den?

Men det er Roberto Benigni som fascinerer meg mest, maken til en så ydmyk og snill mann har jeg ikke sett før! Da han mottok Oscaren sin, som var meget fortjent, var han helt herlig

Det blir en pause fra min blogging i de nærmeste dagene, jeg skal og MÅ se å få begynt på eksamenslesingen min. Den har gått rett vest i det siste fordi jeg ikke klarer å konsentrere meg om grammatikken. Men takk gud for tre gangers regelen ikke sant? Dere merker sikkert ikke at jeg er borte en gang men for dem som gjør det; kommer snart igjen har to eksamener så raskt tilbake er jeg.

Jepp du leste riktig, i dag er det nøyaktig 10 år siden Harry møtte Voldemort, og kjempet den siste kampen sin. Hvis du ikke har lest den siste boken, Harry Potter and the Deathly Hallows bør du ikke lese videre nå! Jeg har advart deg deg så ikke skyld på meg om du leser noe du ikke ville vite. (Heller ikke hvis du ikke har lest noen av de andre!)

……………………………..

Så videre, for ti år siden møttes de, kampen ble utkjempet på Galtvort, da var han 18. I dag er han ifølge J.K. Rowling hele 28 år. Det er sprøtt å tenke på, men samtidig litt kult. Jeg er en stor Harry Potter fan, jeg leste den første boken da den først kom ut, og nå ti år senere er jeg fremdeles like hekta på dem. Jeg gråt da Cedric døde, da Sirius døde, da Humlesnurr døde, da Fred og Luna døde, ja jeg gråt hver eneste gang noen jeg var blitt glad i døde.

At den verden har blitt en så stor del av meg og min barndom er helt utrolig, jeg stod i kø for den siste boken, jeg leste hver eneste side og skalv litt i hendene da jeg åpnet den for første gang, fordi jeg visste, dette er den siste boken, når jeg leser ut denne er Harry Potter borte, ingen flere bøker, ikke noe mer ventetid, ryktelesing på nettet. Borte vekk.

Men Harry forsvant ikke, han er her fremdeles.

2. mai 1998 stod kampen mellom Harry og Voldemort, den siste store kampen mellom det gode og det onde. I 10 lange år har J.K. Rowling trollbundet oss og fremdeles er vi trollbundet av Harry, Ronny og Hermine. Men for mange har den kampen ikke kommet ennå, de har ikke kommet så langt, men uansett det er en flott avslutning på det hele enda så trist det er.

Potter ute av bestselgerne

Det er kilden min ja, eller en av dem, husker ikke adressene til de andre.

De krabber forbi meg, leende og smilende, de løper rundt med bøsser, kysser politimenn og flykter fra unger som roper og løper etter dem. Russetiden er i gang igjen. Så rart det er å se på dem og huske at jeg krabbet der for et år siden, jeg løp fra en hær av unger som ville ha russekort og kun ropte: RUSS! EG VIL HA RUSS!

Eller at vi fikk lov til å kysse en politimann.

Jeg misunner dem, jeg vil og være russ. Jeg merker jeg er eldre, om ikke mer voksen, men å tenke tilbake til da du var russ, virket alt så bekymringsløst. Ingenting å bekymre seg for, kun å ha det så kult en bare kunne i løpet av den perioden sammen med de bestevennene en har.

Når du ser dem overalt kan du ikke la være å mimre tilbake, det var jo en flott tid! Jeg fikk noen av mine bestevenner i løpet av russetiden og det vil jeg alltid være glad for.

At enkelte mener at man bør avskaffe russtiden, er bare tull mener jeg, det har vært en tradisjon siden 1905, hvorfor avskaffe en så fin feiring av å endelig avslutte ungdomsårene og de 13årene på skolebenken (den obligatoriske).

Så til åretsruss, russekullet 2008, vil jeg bare si: Nyt tiden som russ, du aner ikke hvor mye du kommer til å savne den buksen så snart den er av for “alltid”. Bli venner med folk, ha det gøy, opplev nye ting, slipp deg løs, gjør russetiden til noe du kan huske tilbake med et smil og lykke og ikke skam Som jeg har sagt før: Russetid! Lenge leve tradisjonen!

Vi snakket sammen, sendte smser til hverandre, nevnte ikke hendelsen med et ord. Men likevel, de har det bra, han og damen sin, alt ser ut til å ha løst seg. Og det er bra, det er fint for dem.

Det var jeg som spurte om han ville kysse, jeg vet det. Og det var galt, det vet jeg utmerket godt.

Men det jeg ikke skjønner er…

hvorfor føler jeg meg så brukt? Så utnyttet og så såret?

Det er ingen logikk i det. Og jo mer jeg leter etter svar på det jo vanskeligere er det, jeg vil ikke tenke mer på det, jeg vil videre. Men jeg klarer ikke å bli kvitt den følelsen av å ha blitt utnyttet, ikke på en så alvorlig måte som man kan bli utnyttet på.

Mer følelsesmessig.

Det virker som han kysset meg fordi han var sint på henne, sint fordi hun kanskje hadde vært utro, og da jeg spurte så, så gjorde han det fordi han ville såre henne. Men alt det har gjort er å få meg til å føle meg som en idiotisk jenteunge som ikke klarer å gi slipp på noe.

Han vet at jeg noen ganger føler meg ensom, og nå som jeg har tenkt mye på dette vet jeg at det var derfor jeg gjorde det, selv om det var galt.

Jeg var ensom

Jeg er ensom til tider, ikke alltid men noen ganger.

Derfor er jeg sårbar, derfor gjør jeg dumme valg som jeg likevel ikke klarer å angre på i ettertid.

Det er det som kommer etter som ikke er så gøy å tenke på, som nå, etter kysset.

Det er allerede i gang.

Hele prosessen har startet.

Tenk, omgivelsene mine har endelig klart å påvirke meg.

Det er litt skummelt, jeg er fremdeles meg.

MEN:

Jeg er i ferd med å forandre meg…

Jeg har gått fra å være en mer sporty jente, en jente som elsker jeans, t-shirts, en røffere eller rocket stil til…

til

til

æsj…

bli en mer feminin jente!

Jeg prøver kjoler for svarte…

Jepp jeg er virkelig i ferd med å bli en kjole elskende feminin jente!

Vi kysset.

Jeg burde ikke ha gjort det. Selv om han anser seg selv som mer eller mindre singel. Han har en dame, en dame som kanskje har vært utro mot ham. Likevel kysset vi. Likevel kysset jeg ham.

Jeg burde angre.

Jeg vet det.

Men tingen er at jeg ikke gjør det. Det var vondt å innse at han ikke kommer til å gi opp sin dame, selvfølgelig ikke og det vil jeg ikke at han skal gjøre.

Min egen regel ble brutt uten anger. Selv om jeg vil angre, klarer jeg det ikke, selv om jeg vet det er galt, så sier hjertet mitt noe annet.

Det er rart det. Et fint kyss var det, men et galt et.

Et kyss er et kyss.

Jeg er forelsket. Det tok sin tid, jeg har ikke vært forelsket og jeg mener skikkelig forelsket siden 10 klasse, det er lenge siden det ja. Men forelskelsen kom sånn helt plutselig, uten forvarsel og det var jo fint.

Men det er en ting som er litt synd…

Tingen er, ja jeg er forelsket, men ikke i ham,

kun i dialekten hans……

Skotsk er herlig, akkurat som irsk eller engelsk fra Australia. At halve klassen er forelsket i foreleserens dialekt er morsomt. Forelsket i en dialekt er noe helt nytt for meg, men det er fint det også.

Når man er på kino hører man mye rart, det samme gjelder bussturer, når man går i byen etc, man hører bruddstykker av samtaler som kan ende opp som noe utrolig komisk eller noe veldig merkelig. I går var jeg igjen på kino, ikke alene denne gangen, med broren min, vi skulle se Ulvenatten.

Så jeg stakk på toalettet før filmen begynte, der var det en lang toalett kø som vanlig og det gikk sakte fremover. Da det nesten var min tur gikk de to bestvenninnene som hadde stått før meg i køen inn i hver sin luke. De hadde pratet om hvem som var pen og hvem som hadde kysset hvem og gjort hva i hele køen. De gikk inn og de fleste av oss forventet at de kom til å avslutte samtalen. Men den gang ei.

- Men hva synes du om Kristian?

- Nei, jeg mener at han er jo pen og alt men så rotet han med Lise og jeg liker ikke Lise.

- Mhm.. Men du jeg håper virkelig denne Veum filmen er bra! Tornerose var sååå sinnsykt bra og den andre var litt skummel.

- Ja han er sikkert det! Og Varg er jo bare driitsexy…

- Såå enig! Er du snart ferdig Malene?

- Nei, litt igjen nå så er jeg klar.

At resten av køen fikk latterkrampe da vi hørte akkurat den kommentaren er kanskje ikke så rart. Toalettsamtaler er aldri private, det er et godt råd til bestevenner.

Jeg var alene på kino i går, helt alene, jeg så 10 000 BC. Ikke den beste filmen jeg noen gang har sett, men heller ikke den verste.  Jeg likte den, selv om ikke alt var så utrolig bra som jeg hadde håpet på, alle har vært så negative til den, så jeg ble positivt overrasket, selv om jeg håpet på noe enda mer.

Men poenget mitt er at jeg dro på kino alene. Jeg har gjort det før. Og jeg liker det på en merkelig måte. Å gå alene er ganske greit det, jeg merker at jeg blir mer revet med i filmen hvis jeg er der alene enn hvis jeg er der med andre. Ikke misforstå jeg liker veldig godt å ha med venner på kino fordi man vel koser seg mer med venner av og til. Likevel synes jeg det er fint å gå alene.

Det jeg ikke liker ved å gå alene på kino er at alle ser ut til å skjønne at du er der alene. I går kunne jeg faktisk føle alle blikkene de sendte meg, jeg sendte et par stykker et krasst blikk fordi de irriterte meg noe så inn i granskogen. Hva er så galt med å gå på kino alene? Hvorfor må folk stirre? Og gjøre det så irriterende og ubehagelig for den som er på kino alene?

Jeg var faktisk ikke den eneste som skulle se 10 000 BC alene, utrolig nok satt vi fordelt på to rekker og et par stykker lenger nede i salen, da et  kjærestepar gikk forbi meg på vei til sine plasser sendte de meg et merkelig blikk. Alene på kino?? Jeg sukket nokså irritert og da de endelig gikk forbi meg, snudde hun ene kvinnen som satt i raden foran meg seg mot meg og sa: “Ikke bry deg om dem, jeg har fått en del sånne blikk gjennom årene. Det er faktisk gøy å gå alene.”

Og ja jeg er enig, jeg koste meg, jeg kom smilende hjem igjen og følte meg ganske så bra. Det er fint å gå alene noen ganger, man trenger tid for seg selv. Nå ble jeg riktig nok dumpet fordi L*** måtte på kurs med jobben men jaja.